Norge. Vår. Langbukser.

Søndag klokka 11.00 landa vi på Gardermoen, helt i rute. Flyturene hjem gikk veldig greit. Vi var superspente på hvordan det skulle bli å komme hjem. Jeg var også veldig spent på hvem som hadde kommet for å hente meg. Da jeg kom ut i ankomsthallen ble jeg møtt av mamma, pappa, Guro, Snorre og verdens beste, søteste nevø, Odin! De hadde Velkommen hjem-plakat, norske flagg og rose til meg. Vi dro hjem til mamma og pappa, der jeg fikk grovbrød med brunost og iskald melk til lunsj. Det smakte himmelsk. På kvelden kom Heidi, Torgeir, mormor, morfar, bestefar, kusine Kristin og kjærsten Torkil på taco. Vi så på videoer av fallskjerm -og strikkhopping samt noen bilder.

I går var det veldig koselig å våkne til lyden av Odin. Det har jeg virkelig savna. I tillegg var det nydelig vårvær, litt kaldt, men strålende sol. Det var kjempedigg å få seg en lang dusj, og ikke minst å sette på seg rene klær. Jeg har nesten ikke klær på Bj.langen nå, så jeg fikk låne av Heidi. Det var kanon å sette på seg vanlig olabukse og genser. Lenge siden sist. Guro og jeg spiste salat-lunsj og etterpå var vi på shopping med mamma. Jeg fikk nye sko og trench coat som forskudd på bursdagsgave.

Nå er jeg hos Guro i Oslo. Vi skal bare slappe av med TV. I morgen skal jeg møte Karethe. Gleder meg.

Hva er nytt siden jeg var i Norge for over tre mnd. siden?

* Det har blitt vår (Trodde jeg helt til i dag tidlig da jeg våkna til snø).

* Pepsi har ny etikett.

* Freia har kommet med ny melkesjokolade m/ KvikkLunsj og havsalt.

* Det har blitt noen nye bygninger på Bjørkelangen, bl.a. et kommende senter. (Med rulletrapp (!))

* Bilen til JM er solgt.

* Huset til søstern er solgt.

M ;)

En hyllest til to flotte jenter.

Jeg vil takke dere, Line og Thea, for 13 fantastiske uker. Tida i Namibia har blitt mye bedre enn forventa, det har rett og slett vært perfekt. Jeg er helt sikker på at opplevelsen ikke hadde vært den samme uten dere. Tusen takk for at jeg har fått dele dette med dere. Jeg er uendelig glad i dere.

M ;)

En siste hilsen fra Namibia! (For denne gang)

Heidi, meg og Line på en snurr.

Veronica og Charlotte på en snurr.

Gutta på en snurr.

Nå er det fredag kveld. Vi har hatt vår siste, hele dag i Namibia. I morgen drar vi til flyplassen, og om alt går som det skal letter vi 15.15. Søndag lander vi klokka 11.00 på Gardermoen. (Jeg regner med dette utløser samme tilstand som da Rybak så "beskjedent" uttalte det samme for snart ett år siden?).

De siste dagene har det skjedd lite og mye på en gang. For vår del har det for det meste gått i soling og trening. Vi meldte oss inn som medlemmer ei uke på et treningssenter i nærheten. Der har vi bl.a. deltatt på noen festlige gruppetimer. Den beste var aerobicen på mandag. Og det som gjorde den timen så utrolig morsom var instruktøren. Vi kaller ham bare Karlson. Han så ut som Karlson på taket, lav, rund i kjakan og tett i kroppsbygningen. Men vi fikk virkelig kjørt oss med noen ville hoftebevegelser og andre ubeskrivelige øvelser. Ellers har vi prøvd ut yoga og step her. I dag var jeg på en step-time der jeg ble kjent med en hvit, namibisk dame, kledd i glinsende, lilla tights, kort ola-shorts og åletrang, rosa singlett over en litt valkete mage. Som tatt rett ut av 80-tallet.

På tirsdag fikk vi selskap her på Chameleon. Jentene fra Oshakati kom ned for å tilbringe sine siste dager her med oss. Det ble en betydelig kjipere ankomst enn forventet. Vi hadde ordna oss for å dra ut og spise middag med dem da de kom, men syns det hadde tatt veldig lang tid da vi etter hvert fikk en telefon. Da ringte de for å fortelle oss at de hadde blitt rana. Sjåføren i taxien de hadde tatt fra bussen hadde plutselig kjørt inn i en mørk gate. Der ble de trua med kniv og ble forlatt, frastjålet nesten alt de hadde. Alle koffertene og andre bager, sekker o.l. Charlotte og Heidi hadde mista pass og billetter, mens Veronica var heldig og fikk med seg en veske med bl.a. PC. Jentene måtte rett til politistasjonen for å anmelde saken. Heldigvis har de fått ordna seg med pass og alt. Idag dro de som planlagt. Vi andre er utrolig glade for at vi ikke har opplevd noe liknende.

I går hadde vi avslutning med jentene og tre gutter de har blitt kjent med i Oshakati. Vi spiste middag på Joe`s (igjen, det er jo så utrolig digg) og var på karaokebar. Det var kjempebra. I dag har vi gjort en siste innsats når det gjelder innkjøp av crafts, eller grefts som de uttaler det her. Nå i kveld slapper vi av og prøver å forberede oss på hjemtur. Som jeg skrev sist gleder jeg meg veldig til å komme hjem nå, men det er utrolig rart at dette fantastiske eventyret er slutt.

M ;)

Hjemme om en uke.

Gjengen: Meg, Line, (Guro), Thea og Anne. -Hadde ikke bilde med bare oss fire.

I dag er det akkurat èn uke til jeg lander på Gardermoen. Da har jeg ikke hatt bena på norsk jord siden 29.januar. Jeg regner med at en del ting er forandret. Tre måneder er på noen måter kort tid og på andre måter lang tid. Da jeg dro fra Norge forlot jeg et snødekket landskap, 30 minusgrader, boblejakke, lue og vanter. Nå kommer jeg tilbake til vår. Det blir fint og rart!

På fredag kom Anne hit til oss i Windhoek. Da var hun også ferdig med jobbinga i Tsumeb. Jeg husker ikke om jeg har skrevet det før, men Anne har jobba som frivillig for kommunen der oppe. I kveld drar hun videre til Cape Town, derfor var vi ute og spiste middag i går alle fire. Vi var på Joe`s beerhouse, nok en gang. Jeg tror ikke det finnes noe sted i verden med bedre biffer enn Joe`s. I går prøvde jeg meg på sebra. Tidligere har jeg spist oryx, springbukk og kudu. Kanongodt er det. I dag drar vi for å kose oss med soling og bading på Olympia før vi sender Ane avgårde il flyplassen i kveld.

Jeg prøver meg igjen på en liten oppfordring: Jeg vil ha kommentarer! Hva skjer i Norge? Hva skjer på Bjørkelangen, i Oslo, Lillehammer?

M

Gjengen i Windhoek.

Roar, Thea og meg (sminkeløs)

Familien Storsnes: Per Arne, Line og Toril.

Nå er jeg tilbake i hovedstaden og her skal vi være helt til hjemreisa 1.mai. Mandag morgen tok vi siste farvel med Tsumeb og satte snuta mot Windhoek, i leiebilen sammen med besøket vårt. Deres fly skulle gå mandag kveld. Et par timer etter at vi hadde sagt "takk for nå" kom de tilbake igjen. Vulkanutbruddet på Island har skapt kaos helt hit ned. De ringer flyselskapet flere ganger hver dag for å oppdatere seg, men har fortsatt ikke fått dra. I morgen skal de reise til flyplassen i håp om å få plass på et fly. Dessverre er det mange i kø, og mest sannsynlig får de ikke dra før søndag. Det er dumt å ikke vite helt hva som skjer, og Roar skulle vært på jobb i dag og ut resten av uka, men det er nok ikke det verste stedet å være stuck. Vi har tilbragt de to siste dagene ved et bassengområde i strålende solskinn (ikke èn eneste sky på himmelen).

I går kveld spilte vi yatzy oppe på balkongen til Per Arne og Toril. De har måttet bytte rom for hver natt og i går hadde de rett og slett bryllups-suiten. ;) Pssst: Jeg var jo så heldig at jeg fikk maxi-yatzy hjemmefra da Guro var på besøk, så den er flittig i bruk (fikk også leverpostei, makrell i tomat og masse påskegodis). Psss: Jeg vant yatzy-runden i går.

Nå er det bare en og en halv uke til jeg er tilbake i Norge. Jeg begynner å glede meg veldig til å komme hjem. Vi er ferdige med alle utflukter, så resten av tida skal brukes til soling, bading, trening og oppgaveskriving. Nå er det lenge siden jeg har hørt fra mange av dere. Hva med å legge igjen en liten kommentar og fortelle meg hva som skjer i livet ditt om dagen? Da blir jeg superglad!

M ;)

En veldig begivenhetsrik uke.

Nå har det gått enda ei uke uten at dere har fått noen oppdateringer. Etter at Guro dro sist torsdag hadde jeg noen dager for meg selv i Windhoek. Lørdag kom besøket til de andre jentene, foreldrene til Line og kjærsten til Thea. Lines foreldre har ordna seg med leiebil, derfor kunne jeg sitte på med dem opp til Tsumeb. Etter en natt i gode, gamle Tsoumtsomb var tida inne for å flytte ut. Vi har sagt opp hytta vår fordi det blir såpass mye reising nå mot slutten og det lønner seg ikke å betale for den lenger. Det ble veldig tomt og trist der inne. Spesielt leit var det å måtte rive ned alle de fine barnetegningene jeg har fått. Resten av søndagen tilbragte jeg med Anne, fordi de andre hadde tatt med gjestene sine til Etosha. Vi sola oss på dagen og leide film på kvelden.

Mandag morgen var de andre tilbake og vi gjorde oss klare for en skikkelig road trip. Denne gangen hadde vi Victoria Falls som mål. Vi kjørte opp mot Rundu, langs grensa til Angola og overnatta på en camp. Der var det skikkelig oversvømmelse, så vi ble kjørt over i safaribil da vi kom, og padla i kano da vi dro. Morsom opplevelse. Hyttene vi sov i var også noe for seg selv. Bambushytter midt ute i naturen.

Tirsdag kjørte vi videre mot VicFalls. Vi kjørte over grensa til Zambia og endte til slutt i Livingstone der vi hadde booka rom på Jollyboys backpackers. Line, Anne og jeg bor på åttemanns-dorm og de to parene (Thea og Roar, Per Arne og Toril) har hvert sitt dobbeltrom. I går, onsdag, tok vi turen til selveste Victoria Falls, som var mye større og mektigere enn jeg hadde forestilt meg. Vi ble klissvåte av vannet som står fra fallene. Det var en opplevelse å gå fra utkikkspunkt til utkikkspunkt. En opplevelse i seg selv var da jeg ble "angrepet" av en bavian. Jeg så at den satt i et tre langt unna der vi var, dermed gikk jeg nærmere for å se på den. Da begynte den å klatre i min retning. Jeg rygga først sagte bakover, men da den satte opp farten mot meg var jeg på veg til å snu meg. Før jeg rakk å reagere noe mer snappa den posen ut av hånda mi og satte seg ned for å lete etter mat i den. Jeg hylte og skreik og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Line prøvde å skremme den for å få tilbake posen, men da flekka den tenner. Heldigvis fikk Roar skremt den slik at Line fikk nappa posen tilbake. Resten av turen var vi stive av skrekk hver gang en bavian var i nærheten og posene gjemte vi på innsida klærne. Det var dritskummelt der og da, men de lokale sa at de kun er ute etter mat og at de ikke bryr seg om mennesker. Nå ler vi av det.

I dag har jeg hatt en helt utrolig dag. Jeg har hoppa i strikk fra Victoria Falls-brua. Det er det sykeste jeg har gjort i hele mitt liv. Det var hundre ganger skumlere enn å hoppe i fallskjerm, men absolutt verdt det. Fallet er på 111 meter. Følelsen er helt ubeskrivelig. Jeg skalv som bare det da jeg hang og venta på å bli henta for å heises opp igjen. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, og syns det var supergøy, men vet ikke om jeg ville turt å gjøre det igjen. Senere på dagen var jeg med mamman til Line, Toril på Lion walk. Da fikk jeg klappe ville løver og gå sammen med dem. Jeg syns jeg har vært ganske så tøff i dag!

M ;)

Noen tanker fra en ensom blogger.

Nå har jeg nettopp kommet tilbake til Chameleon backpackers etter å ha fulgt Guro til flyplassen. Jeg sitter og tenker på den fine uka som har vært og jeg tenker på at jeg har veldig liten tid igjen av Namibia-oppholdet. Om tre og en halv uke er jeg tilbake i Norge. Jeg både gruer og gleder meg til det.

Gruer meg til:

Å reise fra mennesker jeg har møtt her.

Å reise fra landet jeg har blitt glad i.

Å reise fra hytta "vår".

Å reise fra denne hverdagen, med nye opplevelser hver dag.

Gleder meg til:

Å komme hjem til alle jeg savner og er glad i.

Å komme hjem til vår, bursdag, 17.mai og etterhvert norsk sommer.

Å komme hjem til norsk mat.

Å komme hjem til leiligheten vår.

Å komme hjem til vanlig hverdagsrutiner med trening på Elixia, jobbing osv..

Men før alt dette kommer tre og en halv uke med nye opplevelser, soling, bading og trening. Jeg gleder meg ikke reint lite til det heller.

M ;)

Edit: Jeg gikk tom for nett-tid før jeg fikk publisert dette innlegget, så det kommer noen timer seinere enn det er skrevet.

Safari og luksus-life!

Mandag til tirsdag hadde Guro og jeg booket oss inn på Mokuti Lodge ved inngangen til Etosha nasjonalpark. Da vi kom ble vi møtt av en fyr med nedkjølte kluter og velkomstjuice. Vi gikk umiddelbart til bassengområdet og la oss rett ut mens vi venta på å bli servert lunsj. Etter maten og en runde i vannet ble det dessverre litt for vått (det begynte å regne). Dermed tok vi turen til spaet og bestilte timer til behandling. Mens vi venta på timene våre spilte vi maxi-yatzy og sippet drinker. Klokka halv fem var det klart for spa! Vi tusla rundt i hvite badekåper, tok steambad og boblet. Guro hadde massasje og jeg fikk pedicure.

Tirsdag stod vi tidlig opp for å dra på safari. Vi delte bil med et tysk ektepar. På begynnelsen av runden så vi masse zebra, giraffer, bukkedyr, gnu osv. Vi venta spent på å få se en av de 5 store (elefant, løve, leopard, neshorn og bøffel). Etter ca to timer uten ett eneste dyr, jo, forresten, èn liten dikdik, en miniskilpadde og noen enslige zebraer, hadde vi gitt opp håpet om å se noe mer. Vi nærma oss utgangen og guiden vår så litt fortvila ut. Plutselig svingte vi av vegen og kjørte mot noen store, åpne sletter. Først så vi hauger og lass av zebraer, gnuer og springbukker. Litt bortenfor stoppa han bilen. Han sa at under noen trær bortpå der ligger det løver. Vi så ingen løver og trodde han bare sa det. MEN så vrengte han av vegen, -Dette har jeg egentlig ikke lov til, sa guiden. Og der, tre meter unna bilen, under trærne, lå det en flokk løver. Ni tilsammen. Det er hva vi vil kalle en vellykket safaritur!

Da vi kom tilbake lå vi rett ut ved bassenget hele dagen. På kvelden fikk vi manicure. Vi har med andre ord levd godt de siste dagene. Onsdag dro vi til Windhoek. Etter ca. fem timer i bil var vi framme på Chameleon backpackers. He fikk vi et veldig koselig rom for en billig penge. Vi brukte dagen i byen med å titte i butikker og og markeder (som av en eller annen merkelig grunn stengte veldig tidlig). På kvelden pynta vi oss og spiste vi på Joe`s beerhouse. Det ble en fin avslutning på en utrolig innholdsrik og morsom uke i Namibia.

M ;) og G ;)

Helg i Himbaland.

Thea, Line og jeg har jobba hardt for å lage et bra "program" for Norges-besøkene våre. Vi hadde bestemt oss for å dra på tur til Himbaene når Guro kom, men sleit lenge med å finne en god måte å reise dit på. Løsningen kom da Anne spurte en kollega om han visste om noen gode alternativer, og han tilbød seg å kjøre oss selv. Han har vært gift i 13 år med ei namibisk dame og kjenner mange folk her, og kjenner godt til landet. Dermed ble det skikkelig road-trip på oss. Fredag starta vi ferden klokka 09.00. Sjåføren og Anne satt foran, Guro og Thea i baksetet og i bakrommet hadde Line og jeg skvist oss inn på en madrass med tærne ut av bakruta! På veien opp nordover stoppa vi hos en familie og fikk se på hvordan de lever av forskjellige planter og bor i små stråhytter. Vi stoppa også på et marked, ved et utsalg av stråprodukter midt i ingenmannsland og hos svigerfamilien til sjåføren. Etter noen timers kjøring var vi kommet så langt nord at vi kunne se over til Angola. Der stoppa vi ved Ruacana Falls (se hoppebildet av meg, Line og Thea). Videre derfra måtte vi kjøre et stykke på grusveg før vi kom fram til Opuwo, byen vi skule overnatte i. Vi var så heldige å få bo gratis i huset til en kollega av vår kontaktperson, som selv var på ferie.

Lørdag var vi klare for å se himbaene. Vi dro til bensinstasjonen for å finne noen som kunne ta oss med til en landsby. Queen Elisabeth ble vår guid. Hun er selv himba (i sivil) og lever av å ta med turister ut til familien sin. Vi kjøpte med matvarer og tobakk før vi dro. I landsbyen fikk vi møte mange himbakvinner og barn. Mennene er ute på dagtid. De dansa for oss og vi fikk se hvordan de lager rødfargen de smører seg inn med, parfyme og steder de har forskjellige ritualer. Tilslutt tok de fram smykker de har laget for å selge til oss. Da var det skikkelig kamp om å få oss som kunder! Resten av lørdagen tilbragte vi på Opuwo Country Hotel, et nydelig sted som stod i stor kontrast til det vi hadde sett tidligere på dagen. Vi bada i et basseng med utrolig utsikt og spiste kjempegod mat. Luksus!

Søndag satte vi kursen mot Tsumeb igjen. Vi tok veien gjennom Etosha nasjonalpark og var superheldige. Vi så elefant, løver, struts, giraffer, zebra, skilpadde osv.. Det var på alle måter en utrolig vellykka helg.

M ;) og G ;)

Guros første dag i Afrika.

Onsdag sist uke var tida endelig inne for Norges-besøk. Etter en uendelig lang kjøretur (med 9 stopp) fra Tsumeb til Windhoek kom jeg til flyplassen og møtte Guro. Vi syntes begge det var rart at hun var her. Turen tilbake til Tsumeb ble minst like lang. African time er veldig frustrerende, men vi kom oss trygt fram til Tsoutsoumb tilslutt. Der venta Line, Thea og Anne i finstasen, klare for middag på Dros, en ny restaurant i byen.

Torsdag hadde vi "Tsumeb-dag". Jeg ville gjerne vise Guro litt av hvordan jeg har hatt det de siste månedene og tok henne med til TEM, skolen hvor jeg har jobba. Vi fikk dessverre ikke sett noe undervisning, ettersom barna hadde en spesiell dag før påskeferien. Heldigvis kom mange av andreklassingene "mine" stormende for å hilse på. Guro fikk høre barna synge både Fader Jacob og Hode, skulder, kne og tå. I tillegg sang de en sang for oss om søstre. Veldig fint! Jeg hadde også en liten jobb med å få hengt opp noen uroer jeg hadde laget ferdig. Med tegninger av elg, norske flagg og de fire årstidene vi har i Norge. Guro fikk tatt noen fine bilder av klasserommet samtidig.

Tilslutt var vi innom lærerværelset og hilste på alle kollegaene mine. De var tidlig ferdig pga. ferie. Bibliotekaren tok oss med i pick-upen sin og plukka opp Anne, Line og Thea. Vi kjørte til Location hvor de fattigste i Tsumeb bor. Der fikk vi hilse på flere av de som bor der og se på nye hus som blir bygd. Hun tok oss også med til morens hus. Dermed fikk Guro virkelig se den delen av Namibia også. (Regner med det kommer bilder derfra etterhvert).

M ;) og G ;)

En liten hilsen..

....til alle i 6.klasse på Røyslimoen skole!
Jeg håper dere har det helt tipp topp. Regner med dere koser dere med påske og begynnende vår. Forhåpentlighvis ses vi i mai/juni når jeg kommer hjem.

Tusen takk for superhyggelige kommentarer!

M ;)

Mer Swakop og litt hverdag.

Her er noen av bildene som ble tatt i lufta da jeg hoppa i fallskjerm på lørdag. Jeg har ca. 160 bilder og i tillegg en superkul film som jeg gleder meg veldig til å vise fram når jeg kommer hjem. (Klikk på bildet for å se det større)

På søndag kjørte vi firhjuling i ørkenen. Det var også utrolig kult. Det føltes litt som å være i karusell da vi kjørte inn i de største sanddynene. Etter to timer var vi veldig fornøyde, men fulle av sand. Jeg hadde tilogmed sand i ørene og nesa. På bildet har vi en liten stopp der vi ser ut over havet som ligger helt inntil ørkenen. Rart ikke sant?

På tirsdag returnerte vi til Tsumeb etter en helt fantastisk helg. Vi begynner å bli så glad i hytta vår nå at den virkelig er vårt hjem. Borte bra, men hjemme best, tenkte vi da vi kom hjem klokka ti på kvelden.

Onsdag var det tilbake til praksis, men denne gangen på en annen skole. I forbindelse med oppgava vi skriver ønska vi å gjøre noen undersøkelser på flere skoler. Derfor har vi nå vært to dager på Nomtsoub Primary school. Vi hadde på en måte håpa på å komme til en litt fattigere skole enn den vi er på, for å virkelig se forskjellen. Men denne skolen er veldig lik den vi allerede er på. Vi skal dit i morgen også, for å gjøre ferdig noen elevintervjuer. Og vips er det helg igjen. Neste uke har jeg bare to dager i praksis. Tirsdag er aller siste dag, etter det har vi fri en mnd. Det er veldig, veldig rart å tenke på. Jeg gruer meg til å si hadet til lærere og elever. Men onsdag kommer Guro og det gleder jeg meg veldig til. Jeg kommer til å ta med henne en tur innom skolen for å vise hvordan vi har hatt det.

I går kveld var vi invitert på middag til en av lærerne fra vår skole. Hun hadde laget tradisjonell, namibisk mat til oss. Det var litt rart og ganske godt. Kvelden ble kjempehyggelig. Hun fulgte oss et stykke hjem og da prata vi om alt mulig rart. Hun har veldig lyst til å dra til Norge og ble supergira på at vi skal finne en mann til henne der. Morsomt. I tillegg fortalte hun oss hvor mye (lite) hun har utbetalt i mnd. Nå skjønner vi mye bedre hvor vanskelig noen her har det. Hun er en av de som har det veldig greit, med fint hus i et ok strøk. Men hun får utbetalt 1800 ND i mnd. 800 av de går til vannavgift. Det var en skikkelig tankevekker.

M ;)

Independence day.

Fjerdeklassing som tegner Namibias flagg.
Elevene er samlet for å se på uderholdninga. Her er det noen fra 4.klasse som representerer forskjellige stammer i Namibia.
Flere av lærerne hadde tatt på seg drakta som viser hvilken stamme de tilhører. Her sitter jeg sammen med en av 2.klasselærerne, hun er Herero.

Søndag 21.mars hadde Namibia sin nasjonaldag. I år er det 20 år siden Namibia ble frigjort. I Tsumeb skal dette feires med fyrverkeri og fest neste lørdag, men på skolen der vi har praksis hadde vi en markering fredag. Skoledagen var satt av til sang og dans fra elever og lærere. Alle barna hadde hvert sitt flagg og møttes ute. På programmet stod blant annet allsang av nasjonalsangen, tradisjonell dans, informasjon om landets tre nasjonalsymboler (flagget, nasjonalsangen og skjoldet) fra rektor, samt sang fra de norske studentene(!). Vi har blitt spurt mange ganger om ikke vi vil synge noe på norsk for lærere og elever. Dermed ble dette anledningen for oss. Første nummer ble Ja vi elsker. På den fikk vi med oss to av lærerne fra Høgskolen i Hedmark. Vi fikk nemlig besøk av Ingen og Inger som er i Namibia pga. samarbeidet mellom skolene. Det var kjempehyggelig med besøk fra dem, og bra for oss at de ville være med å synge litt. Etter Ja vi elsker sang vi La det swinge. Line spilte piano til. Det var utrolig morsomt. Vi fikk selvsagt en kjempeapplaus. Det virker som om vi kan imponerer uansett hva vi gjør. Den siste sangen vi fremførte var Vise for gærne jinter av Alf Prøysen. Vi kaller det glansnummeret vårt, for den har vi øvd mye på. Det var i utgangspunktet meninga at vi skulle lære den bort til alle elevene på skolen, men det har vi ikke hatt tid til. I det siste har vi jobba mye med reseach til oppgava vi skriver, og det tar utrolig mye tid.

Independence-feiringa på skolen var en opplevelse vi er glad vi fikk med oss. Egentlig skulle vi ha dratt til Swakopmund allerede torsdag, men vi flytta det en dag seinere, heldigvis.

M ;)

Tresleeper.

Trykk på bildet for å se det større.

Sist helg var vi "hjemme" i Tsumeb. På fredag fant vi ut at vi hadde lyst til å gjøre noe morsomt. Dermed så vi over noen turistbrosjyrer og fant fram til noe som heter Treesleeper, som ligger i Tsintsabis, bare en times kjøretur unna oss. Vi ringte og bestilte overnatting der fra lørdag til søndag. Greia med dette stedet er at man skal få muligheten til å komme tettere innpå, og lære om, bushmen/sanfolket. Vi valgte oss ut to aktiviteter som vi ville være med på. Traditional song and dance og Bushwalk. Lørdag hadde vi avtale om å bli plukka opp klokka tolv for å bli kjørt til Tsintsabis. Vi stod pakket og klare med hver vår bag, mat og godt med vann. Det dukka ikke opp noen sjåfør. Da vi ringte fortalte han at han var et annet sted, men at han kunne komme om en times tid. Det ble masse surr og tull. Sjåføren kom aldri, en annen kom, men dro fordi han mente vi ikke ville betale han godt nok. Til slutt måtte vi ringe for å avbestille campingen. Da sa folka på Treesleeper at en derfra kunne komme og hente oss. Litt før 17.00 var vi endelig på vei. African time er noe jeg aldri kommer til å venne meg skikkelig til. Ting tar veldig ofte uendelig lang tid og man kan ikke regne med at en avtale er en avtale her. Han som kjørte oss var kjempehyggelig og vi fikk en spesiell tur. Bilen hans gikk varm, så vi måtte kjøre i sneglefart og i tillegg stoppe mange ganger. Turen som egentlig tar en time tok oss nærmere to. Vel framme fikk vi tildelt et veldig koselig campområde med to telt. Vi trodde egentlig vi skulle sove oppe i trærne, men jeg tror grunnen til at de satte opp teltene på bakken var at plankene i trehytta var litt gamle. Etter å ha installert oss gikk vi og spiste middag før vi dro avgårde til dansen. Der møtte vi ca. 20 mennesker kledd i tradisjonelle san-klær. De dansa og sang ved et bål. Disse folkene lever som San til vanlig, men de går egentlig ikke kledd sånn lenger. Èn av mennene er healer, han healet oss alle fire (Anne, Thea, Line og meg). Det var en kjempemorsom opplevelse å være der. Vi fikk tatt noen bilder sammen med folka. De er så bittesmå at vi ser ut som kjemper i forhold. (Se på fotomontasjen).

På søndag morgen gikk i på Bushwalk. Da hadde vi en guid som tok oss gjennom skogen. Han viste oss forskjellige planter og forklarte hva sanfolket har brukt disse til, hvordan de har jakta, hvordan de leser dyrespor osv.. Til slutt viste han oss hvordan de har bodd i små stråhytter.

M ;)

I FRITT FALL!

Nå er jeg i kystbyen Swakopmund. I dag har jeg hoppa i fallskjerm. Det var helt fantastisk. Det er vanskelig å beskrive følelsen, men det er noe jeg gjerne gjør igjen.

Etterhvert får jeg film og bilder som er tatt av firmaet jeg hoppa med, da skal jeg legge ut bilder fra lufta!

M ;)