En veldig begivenhetsrik uke.

Nå har det gått enda ei uke uten at dere har fått noen oppdateringer. Etter at Guro dro sist torsdag hadde jeg noen dager for meg selv i Windhoek. Lørdag kom besøket til de andre jentene, foreldrene til Line og kjærsten til Thea. Lines foreldre har ordna seg med leiebil, derfor kunne jeg sitte på med dem opp til Tsumeb. Etter en natt i gode, gamle Tsoumtsomb var tida inne for å flytte ut. Vi har sagt opp hytta vår fordi det blir såpass mye reising nå mot slutten og det lønner seg ikke å betale for den lenger. Det ble veldig tomt og trist der inne. Spesielt leit var det å måtte rive ned alle de fine barnetegningene jeg har fått. Resten av søndagen tilbragte jeg med Anne, fordi de andre hadde tatt med gjestene sine til Etosha. Vi sola oss på dagen og leide film på kvelden.

Mandag morgen var de andre tilbake og vi gjorde oss klare for en skikkelig road trip. Denne gangen hadde vi Victoria Falls som mål. Vi kjørte opp mot Rundu, langs grensa til Angola og overnatta på en camp. Der var det skikkelig oversvømmelse, så vi ble kjørt over i safaribil da vi kom, og padla i kano da vi dro. Morsom opplevelse. Hyttene vi sov i var også noe for seg selv. Bambushytter midt ute i naturen.

Tirsdag kjørte vi videre mot VicFalls. Vi kjørte over grensa til Zambia og endte til slutt i Livingstone der vi hadde booka rom på Jollyboys backpackers. Line, Anne og jeg bor på åttemanns-dorm og de to parene (Thea og Roar, Per Arne og Toril) har hvert sitt dobbeltrom. I går, onsdag, tok vi turen til selveste Victoria Falls, som var mye større og mektigere enn jeg hadde forestilt meg. Vi ble klissvåte av vannet som står fra fallene. Det var en opplevelse å gå fra utkikkspunkt til utkikkspunkt. En opplevelse i seg selv var da jeg ble "angrepet" av en bavian. Jeg så at den satt i et tre langt unna der vi var, dermed gikk jeg nærmere for å se på den. Da begynte den å klatre i min retning. Jeg rygga først sagte bakover, men da den satte opp farten mot meg var jeg på veg til å snu meg. Før jeg rakk å reagere noe mer snappa den posen ut av hånda mi og satte seg ned for å lete etter mat i den. Jeg hylte og skreik og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Line prøvde å skremme den for å få tilbake posen, men da flekka den tenner. Heldigvis fikk Roar skremt den slik at Line fikk nappa posen tilbake. Resten av turen var vi stive av skrekk hver gang en bavian var i nærheten og posene gjemte vi på innsida klærne. Det var dritskummelt der og da, men de lokale sa at de kun er ute etter mat og at de ikke bryr seg om mennesker. Nå ler vi av det.

I dag har jeg hatt en helt utrolig dag. Jeg har hoppa i strikk fra Victoria Falls-brua. Det er det sykeste jeg har gjort i hele mitt liv. Det var hundre ganger skumlere enn å hoppe i fallskjerm, men absolutt verdt det. Fallet er på 111 meter. Følelsen er helt ubeskrivelig. Jeg skalv som bare det da jeg hang og venta på å bli henta for å heises opp igjen. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, og syns det var supergøy, men vet ikke om jeg ville turt å gjøre det igjen. Senere på dagen var jeg med mamman til Line, Toril på Lion walk. Da fikk jeg klappe ville løver og gå sammen med dem. Jeg syns jeg har vært ganske så tøff i dag!

M ;)