Nå har jeg nettopp roet meg etter en grusom nesten-ulykke. Jeg hadde lånt bilen til JM til butikken. Vel hjemme hoppa jeg ut av den parkerte bilen, låste dørene og begynte å bevege på meg. Det samme gjorde bilen! Jeg løp ved siden av bilen, med en hånd i på døra og den andre i lomma, mens jeg febrilsk lette etter nøklene for å komme meg inn til brekket, for å redde liv. De små sekundene føltes som vonde år. Jeg så for meg hvordan bilen gled inn i harde stolper, andre biler, eller enda værre, små barn. Med snø i støvlene og likbleke kinn ble jeg vitne til at situasjonen nærmest ordna seg av seg selv. Bilen sklei pent og pyntelig inn i en snøfonn. Heldigvis for bilen, alle menneskene som kunne ha vært nederst i innkjørselen og meg, stoppa den der, uten en skramme. Takk og lov! Takk og lov!
(Letta og flau, på en gang, gikk jeg inn for å forklare situasjonen. Nå er bilen gravd frem og kjørt opp til plassen sin. I riktig gir selvsagt!)
Uff, kan skjønne dette var en skummel situasjon. Har vært i en lignende selv, og det er ikke noe moro! :S
SvarSlett