I helga var jeg jo sammen med Namibia-gjengen i Trysil. Da jeg skulle dra hjem søndag kom jeg på at foreldrene til Line hadde tatt vare på en pose med forskjellig stæsj som var mitt helt siden de var i Afrika. De besøkte oss der, og tok med seg litt av mine ting hjem til Norge, slik at jeg skulle få plass i kofferten til alt det andre. Det var først når jeg kom hjem søndag kveld at jeg begynte å se over tingene. Der var sommerklær, ola-buksa jeg hadde reist dit med, "crafts" og smykker. Jeg fant en billett og sertifikatet fra fallskjermhoppinga. Alt dette bragte en haug med følelser. Så kom jeg over alle de fine tegningene jeg hadde fått av elevene mine ved skolen. Tegninger, brev og lapper som jeg hadde hengende på veggene i rommet mitt. Da kom klumpen i halsen og tårene i øyekroken. Jeg kjente savnet langt inn i hjerterota og husket plutselig hver eneste elev jeg ble kjent med der nede. Hvordan har de det nå? Går de fortsatt på skolen? Har de det bra hjemme? Får de mat nok?
I det siste har jeg tenkt mye på de tre månedene jeg hadde der nede. I helga var det nøyaktig ett år siden vi ankom Namibia. Men jeg har oftest tenkt veldig "overfladiske" tanker som "det var så fint med masse sol", jeg hadde det så gøy med de andre jentene", "jeg vil på safari igjen". Selvfølgelig har jeg tenkt på menneskene jeg ble kjent med der nede, men da jeg så tegningene fikk jeg litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har tenkt mer på elevene ved skolen. Hadde det ikke vært for dem ville jeg ikke hatt den opplevelsen jeg hadde. De var en utrolig stor del av hverdagen vår. Jeg savner dem alle sammen!
M ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar